Anne Marie og Eirik // Bryllupsfotografering i landlig landskap
Borte bra, men hjemme best…
Jeg møtte Anne Marie og Eirik over en kopp kaffe på en cafè i Bergen sentrum.
Vi hadde allerede blitt godt kjent over email, hvor Anne Marie hadde beskrevet seg selv og sin kjære Eirik i god detalj.
Jeg visste alt om det lure blikket hans, det helt egne smilet som kommer bare når han ser på henne, og at hun følte seg trygg i hans nærvær.
Da vi drakk kaffe fikk jeg æren av å bli enda bedre kjent med dette nydelige paret, og fikk høre alt om deres kommende bryllupsdag.
De fortalte at de skulle ha en liten sermoni på magistraten i sentrum, etterfulgt av en liten middag med de aller nærmeste.
Grunnet koronarestriksjoner var det ikke så mye å gjøre med den biten, men de var komfortable med et lite bryllup. For de så handlet det i bunn og grunn om familie, og da passet det bra at det bare ble de, og at de kunne fokusere på nærheten.
De ønsket at jeg skulle være med under sermonien og etterpå for å ta parbildene, et tilbud jeg har for mindre bryllup som er på hverdager.
Vi snakket lenge om hvor de ønsket å ta parbildene og ble enige om å ta bildene rundt om kring i sentrum hvor vi kune bruke det urbane landskapet.
Så ble vi sittende å snakke litt om alt mulig. Og det var når de begynte å snakke om hjemmet sitt på Unneland at jeg kunne se de begge våkne til med et helt eget og magisk blikk.
De snakket om huset sitt som lå så fint til ved et vann hvor hele familien pleide å bade om sommeren, og åkeren utenfor hagen hvor barna lekte.
Jeg kunne se på det kommende brudeparet at denne plassen betydde noe helt spesielt for dem, og det var da jeg spurte om vi ikke bare skulle reise dit å ta bildene?
Da så jeg at Anne Marie kviknet litt til. Hun så på meg og spurte “men går det an da? Det er jo et stykke å reise”
Selvsagt går det an! Det er mye bedre å reise en plass som betyr så mye for dere, enn å ta til takke med å ta bildene i sentrum bare fordi det er lettere og mer praktisk.
De skulle tenke på det, og gikk ifra møtet for å finne ut av hva de ønsket å gjøre.
Jeg visste allerede hva svaret kom til å bli.
Det tok ikke lang tid før jeg fikk en tekstmelding fra den kommende bruden. De ønsket å ta bildene i sitt vakre Unneland.
Jo mer de hadde tenkt på det, jo mer ga det mening.
Når jeg møtte opp på Magistraten på bryllupsdagen i august, sto det en svært spent brudgom og ventet med sine to sønner.
De ventet på at brud og mamma skulle komme med bilen fra frisørsalongen.
Eirik hadde på seg en flott gråbrun dress, en farge som komplimenterer hans trekk og farger utrolig godt. En litt utradisjonell dressfarge, og det synes jeg alltid er gøy! Guttene var også pyntet i dress, og var så skjønne der de sto å ventet spent på å se mammen sin.
De måtte ikke vente lenge, bilen kom kjørende mot oss, og ut steg en vakker brud med oppsatt hår og lang figurnær kjole. Jeg kunne også tydelig se smilet som Anne Marie hadde beskrevet i emailen, det som Eirik bar på når han så henne.
Vielsene inne på magistraten er ikke særlig lange, omtrent ti minutter.
Her gjelder det å få fanget alle de små øyeblikkene som skjer i løpet av den korte tiden, uten å være til bry for sermonien.
Jeg fokuserer mye på brudeparet og blikkene de imellom, men også ut i rommet på familien som er med.
Koronasituasjonen har gjort at det ikke er så mange tillatte i rommet, men det betyr ikke at det er mindre å fotografere av den grunn.
Jeg føler meg privligert som får være med inn i rommet og forevige hendelsen når kjente og kjære må stå utenfor å vente. Jeg kjenner også på viktigheten av jobben min. Å sørge for at disse familiene får bilder å se tilbake på, og at de som ikke fikk bli med kan gjenleve dagen gjennom øyeblikkene som jeg har dokumentert.
Etter vielsen bar det rett i bilen, og vi vendte snuten mot Unneland.
Da vi kom frem forsto jeg fort hva brudeparet mente. Her hadde de alt.
Vann, fjell, enger, nasjonalromantikk, kjærlighet og nydelig landskap så langt øyet kunne se. For en perle!
Jeg forstår godt at paret har forelsket seg i denne plassen, og valget om å ta parbildene her kunne ikke passet bedre.
Vi tibrakte de neste timene sammen ved å gå igjennom engen og ned til vannet. Vi hilste på noen sauer og gikk litt tur. De pekte og viste stolt frem landskapet og kunne fortelle historier om barna og katten og hvor glad de var i hjemmet sitt.
Mens vi gjorde dette tok jeg mange flotte bilder, og de nygifte var avslappet og komfortable hele tiden… de var hjemme.
Denne dagen ble helt perfekt. Akkurat slik en bryllupsdag skal være.
Noen ganger trenger man ikke lete langt for å finne det som passer deg aller best, noen ganger er du der allerede og du trenger bare å se ut eget stuevindu.
Tusen takk for en magisk dag. Og takk for at jeg fikk bli med dere hjem og se hvor fint dere har det i deres eget paradis.